For ein .NET Framework-applikasjon registrerer du proxy-modulen under configuration/system.net/defaultProxy:

<defaultProxy>
  <module type="Company.Network.RoutingProxy, Company.Network" />
</defaultProxy>

Det første namnet er typen, og det andre er assembly-identiteten, ikkje ein DLL-sti. Assemblyen og avhengnadene må lastast inn etter dei vanlege reglane til applikasjonen.

Kontroller to portar. Fyrst må køyretida konstruere ein offentleg type som implementerer IWebProxy via ein parameterlaus konstruktør. Behald indre unntak frå innlastings- eller konstruksjonsfeil; dei kjem før kvar proxy-TCP-tilkopling. For ein skrivebordsutgjeving må du stadfeste at registreringa nådde den distribuerte konfigurasjonen til den køyrbare fila. Med ClickOnce samanlikn den bygde, publiserte og installerte .exe.config. App.config til eit klassebibliotek konfigurerer vanlegvis ikkje vertsprosessen.

For det andre må førespurnaden bruke denne standarden. Ei eksplisitt proxy-tildeling kan overstyre han, og ein annan HTTP-stakk les kanskje ikkje denne konfigurasjonsmodellen. Inne i modulen treng GetProxy og IsBypassed konsistente avgjerder, med ein absolutt proxy-URI som brukar rett skjema og port.

Gjer òg framferda til legitimasjonen konsistent. Ein getter som produserer ein hardkoda konto og ignorerer setteren sin, kan øydeleggje seinare konfigurasjon sjølv etter vellukka innlasting.

Dette er ein vedlikehaldsmekanisme for .NET Framework. Bruk den støtta proxykonfigurasjonen til nettverksklienten i gjeldande .NET i staden for å vente at denne eldre system.net-registreringa styrer kvar HttpClient.

Relaterte artiklar